Gnagsår mellom skinkene.

La meg først starte med å fortelle verden at jeg har et gnægsår i æssen. Det er fordi jeg var så dum å legge ut en status på facebook om noen ville låne meg en sykkel så jeg kunne teste sykkekunnskapene mine. Sykkel fikk jeg av en Brevikianer nedi gata, hjelm ble snappet opp hos pappa, en sykkelshorts med innlagt BLEIE i ræva kjøpte jeg for 299,- på salg på G-sport. Jeg var klar. Slik så torsdagsmorgenen min ut:

JEG SYKLET TIL JOBB! (1 mil hver vei. 10 km er en mil, ikke sant..?!)

Allerede over Breviksbrua angret jeg, da jeg kjente at jeg satt vondt og hardt på det setet. Jeg svettet mellom puppene og klødde mellom skinkene allerede. Da jeg trillet nedover i rundkjøringen på Stathelle tutet folk og viftet med hånda mot meg – som jeg trodde var en vennlig hilsen og en «lykke til på ferden». Tok feil der, gitt. De var garantert like oppgitt over syklister i veibanen som jeg vanligvis er på den samme ruta, og hvertfall siden jeg syklet sakte. Og vinglette. Og midt i veibanen. I rushtrafikken. Og jeg rakk frem til jobb i tide, selv om jeg måtte gulpe litt på Salensletta. Hvordan så jeg egentlig ut da jeg kom frem til hotellet?

SLIK:

Men etter å ha tatt en kaffe og røyk for å svelge unna gulp og blodsmak i munnen, så ble bildet jeg delte på instagramen min slik ut:

(Fremdeles usminket, men med et smil jeg tvang frem og et filter som gjorde meg freshere.)

Fredagsmorgenen startet dog litt bedre:

Doningen hadde ankommet i løpet av natten, og jeg hadde plutselig noe å se frem til innimellom månedsavsluttning og budsjettmøter. (Eller noe, jeg følger ikke så godt med – jeg bare nikker i takt med de andre og trekker pusten dypt hver gang jeg må si noe, for da tror de at det er et veloverdreid og smart poeng jeg kommer med.)

Helle måne, på rød løper å greier. Og vet du hva? Jeg måtte KURSES i hvordan bruke bilen! Det har seg nemlig slik at bilen har en egen knapp som heter «parkering». Den parkerer helt på egenhånd! Det taler mot min natur å slippe rattet og lukeparkere mellom andre dyre biler, men jeg måtte bare hengi meg selv totalt til teknologien. Og det var igrunn veldig nervepirrende. Det er het sykt hvordan bilen bare føler seg frem og klarer tenke seg til hvordan den skal parkere trangt. Problemet oppstod når jeg satt med hendene i lufta over huet med vidåpen munn og bilen parkerte seg selv. Folk glana som faen. Jeg så jo ut som en slagpasient der jeg satt, stakkars. (Jeg har lov til å spøke om hjerneslag, moren min døde av det.)

Bilen visste også hva jeg het. og det til tross for at den bare hadde gått 8 km.

Etter jobb rullet jeg innom pappa, Bonus og David (min bonuslillebror) for å vise frem spetakkelet. Mens hele familien satt klemt inni bilen, bad jeg instendig om at ingen slapp en fjert, for jeg var livredd for at nybil-lukta skulle forsvinne i en eim av bajs-eim.

Ellers må jeg si at jeg tror Bjørn på Grenland Auto er glad for å omsider slippe meg ut av bilbutikken. Jeg hadde egentlig bestemt meg for farge, men da jeg fikk beskjed om at det var vanskelig å få til – så tok det meg 5 (fem!!!) uker å bestemme meg for ny farge. Jeg ville ikke ha sort, for jeg syns det blir litt mye traktor. Refleks-sølv var også ganske uaktuelt, for med sotede ruter så så den litt….gubbette og enkel ut. Fargen er Pepper Grey Metallic, og den vokser på meg. Det er en fornuftig, trygg, og jordnær traktor jeg skal avlegge mange kilometer sammen med. Kudos til Bjørn som har måttet svare på spørsmål som «-Hvilken kler jeg best?» og «-Ser jeg tynnere ut i denne eller denne?»  Han har gitt meg akkurat det jeg trengte og ønsket meg sånn bilmessig, men også i tillegg en super service – langt utover det man forventer som kunde. TAKK for hjelpen! (Nei, dette er ikke betalt reklame!)

I helgen har vi droppet båtlivet, jeg har mer enn nok av husarbeid å ta igjen. Dessuten er matrosen ute til sjøs, så jeg tenkte jeg skulle catche up litt jobb noen timer også. Dessuten er det meldt dårlig vær, så det passer meg ganske utmerket å holde meg inne og tusle med mitt. Er det opphold i morgen tidlig vurderer jeg faktisk en langtur på sykkelen, vi får se. Det kommer litt an på om gnagsåret mitt mellom æss-skinkene er på retretten. Og hvorfor fikk jeg egentlig et så stort gnagsår i ræva? Jo, for ingen hadde fortalt meg at jeg måtte ta at den litt harde plastikkbeskyttelsen i skrittet på sykkelshortsen før jeg tok den i bruk. 

Line Victoria – supporterfrue