FACEBOOK-JUGEPAVE!

Det har jo vært en diskusjon i bloggverdenen om dette med å dele en redigert og bedre utgave av seg selv med hele verden. Jeg trenger ikke engang å linke til bloggen hennes, for dere vet jo hvem jeg snakker om som har fått enormt med tyn de siste ukene.

Selv er jeg en fotballfruesupporter. Jeg besøker bloggen hennes titt og ofte, men jeg tok ikke til tårene da det ble avslørt at hun redigerte seg selv tynnere. Jeg skal ei heller i dette innlegget spørre om det alle spør seg om – «WHY?!» Jeg tenkte bare at jeg skulle gå i meg selv før jeg faktisk joinet hylekoret.

Alt jeg vet er at jeg har rundt 1600 venner på facebook og nesten 10.000 følgere. Av mine «venner» på facebook må jeg daglig scrolle meg igjennom perfekte familieliv, høyglansede kjøkkenbenker, «se hva verdens beste mann har kjøpt til meg!», flekkfrie småbarn og «se, jeg trener»-selfies. Andre har en fantstisk jobb, fantastiske venner og drikker fantastiske drinker på fantastiske strender.

Jeg tenkte jeg skulle ta for meg det kjæreste vi mennesker viser omverdenen. Nemlig det viktigste plassert oppe i høyre hjørnet på presentasjonen av vårt (perfekte?) liv. Nemlig PROFILBILDET. Det bildet gamle ekser, rivaler, missunnere og liksom-venner saumfarer og etterforsker etter spor av virkelighet. Alle ønsker jo å vise seg frem fra sin beste side, og de fleste velger sitt profilbilde med omhu for sin personlige livs-cv. Jeg er så absolutt en av de. Jeg har herved tatt frem et knippe av noen av profilbildene mine (som jeg en gang la opp fordi jeg var sykt fornøyd med hvordan jeg fremstod for alle andre kikkere) og prøve å fortelle dere hva jeg tenkte selv da jeg la det opp, og ikke minst – hva jeg håper ingen legger merke til.

Dette er mitt profilbilde nå. Det er faktisk veldig gammelt. Her var det ingen som så mitt overbitt, og jeg syntes selv at jeg hadde pene armer (!?) på dette bildet. I tillegg så jeg veldig streit ut, noe som var viktig på denne tiden da jeg frekventerte Majorstua hyppig.

Bildet over er nok noe av det dristigste jeg har hatt som profilbilde.Fra vinkelen bildet ble tatt syntes jeg selv at det så ut som jeg hadde en fin mage, fin brunfarge og så litt sånn «surfe-jente» ut. Jeg var redd for at noen skulle legge merke til at jeg ikke hadde shavet meg under armen akkurat denne dagen – og at jeg hadde hengepupper. Det var det ingen som kommenterte, heldigvis.

Bildet over er litt sånn «se, jeg er sosial, kul og kler meg som alle de andre kule grûnerløkka-jentene. Her begynte jeg å bli syk så jeg ble veeeeldig opptatt av om jeg så feit ut på bildene. Spør du meg idag så hadde jeg ingenting å bekymre meg over.

Når man er med i kjendis-reality må det dokumenteres og skrytes av. Veldig mange av mine profilbilder er fra eventer jeg har vært med på i forbindelse med tv-livet jeg hadde i Oslo. «Se på meg så kult og fett livet mitt er!»

Og dette kunne jo til nød se ut som et fotoshoot bilde, men sannheten er at jeg var kjempefull på en Rubicon-fest (tv-produkjsonsselskap) og jeg lagde sexy ansikt til vaktmesteren Morten som tilfeldigvis hadde et kamera i hendene. av de 1300 bildene han tok ble dette gjort sort/hvitt og servert facebooken min.

På bildet fra vinduskarmen til Mari husker jeg at jeg løftet opp lårene mine 15 ganger for at de ikke skulle se «hengette» ut når jeg satt. Jeg satt i grunn ganske ubehagelig, men da jeg så at jeg så både tynn og brun ut – så ble det profilbilde. Dessuten var historien bak ganske gøyal, jeg skulle finne meg et glass – tok feil og drakk øl fra en vase uten at jeg var klar over det…

Bildet fra parken er et perfekt eksempel på hvordan jeg prøvde å blende meg inn i et oslo-park liv jeg egentlig ikke passet så godt inn i. Jeg ser ultrakul ut, det er jeg enig i – men jeg ville helst være hjemme hos pappa og drikke øl med begge henda på Smia (Den lokale brune pub`en…)

DETTE er et av de mest sannfulle bildene jeg har som profilbile på facebooken min. Dette er jo slik jeg egentlig ER! Det er tatt på terassen til Bonus på Sandøya, og jeg kjenner jeg blir glad av ærligheten dette bildet oser.

Et av de mer avslørende bildene jeg har lagt ut igjen. På denne tiden var jeg sykt opptatt av kroppen min, og sykt opptatt av å fortelle hele verden hva jeg hadde klart. Sannheten var at jeg sultet meg, trente to ganger daglig og hadde ikke noe liv bortsett fra det jeg levde blandt profilbildene på facebook.

 

 

 

 

Dette profilbildet er egentlig ganske hyggelig. Jeg var riktignok fremdeles syk, men på båt klarte jeg legge fra meg både slankepress og ekstreme mat/treningsvaner. Gleden med dette profilbildet ble riktignok ødelagt da jeg oppdaget at nøyaktig dette bildet ble brukt til å lage falske date-profiler, og det gikk faktisk så langt at ei jente OGSÅ brukte dette som profilbilde på sin facebook da hun sjekket opp Stig Kjos (tidl. Ungkaren fra TVNorge) Det var flaut. (For henne.) Men profilbildet mitt ble altså da brukt som profilbilde av andre også…!

 

 

Det jeg prøver å si da, er at det alltid er en baktanke med profilbildene våre vi legger ut i sosiale medier. Vi vil prøve å bevise hvem vi er ved hjelp av ET eneste bilde. Det stilles krav til at man både ser bra ut, gøyal ut, har et fantastisk spennende liv, masse gode venner og lever godt med seg selv – når kanskje sannheten er noe annet. Selv har jeg blitt mye mer laidback på hva som havner på sosiale medier. Jeg trykker heller på «om»-kategorien istedefor å saumfare profilbilder av folk jeg ønsker et inntrykk av. Jeg syns det er mer spennende. Kanksje jeg har blitt voksen?! Eller kanskje jeg bare gir litt mer faen.

Klem fra Line! (Som faktisk er døpt bare Line og ikke Line Victoria.)

 

Tanker jeg har gjort meg opp idag.

Mange ganger, når jeg tenker på søtsaker, rømme, brød, potetgull og muffinsrøre (som er mine største kjøleskapsyndere) så prøver jeg å komme på grunner til hvorfor jeg er så streng med kostholdet nå. Og hvorfor jeg gjør dette. Og da flyr tankene vettu.  Listen over hva slags tanker som flyr g hva jeg har oppdaget underveis er relativ dyster lesing, beklager det…:

-Jeg har vokst meg ut av mine superelsastiske sportsbh’er.

-Jeg får ikke igjen glidelåsen på min 7000 kroners Helly Hansen dunjakke

-Alle fine klær jeg eier passer ikke lenger, og jeg akter ikke kjøpe noe nytt i størrelse TELT for å omsider vokse ut av det også.

-Jeg har vokst meg ut av hold-in-strømpebuksene mine også.

-Hotpants-trusene mine snurrer seg, og jeg ser ut som en surra svinestek og jeg får gnagsår på plasser som ikke bør nevnes. (I ræva, for dere som ikke er så fine på det.)

(Om det skulle være noen tvil, dette er ikke rompa mi i trang truse, dette er faktisk en surra svinestek)

-Jeg ser et bilde av Jenny Skavlan i fin kjole på instagram og lurer på om jeg må betale dobbelt så mye for den samme designerkjolen siden den i såfall blir spesialsydd og det trengs dobbelt så mye stoff.

-Alle skjortene mine skriker mellom knappene.

-Føflekkene mine blir større etterhvert som de blir strukket over et større lerret.(Altså kroppen min)

-Folk sier «-Du ser godt ut,Line!» og det sier man om folk som har lagt på seg. Den dagen jeg måtte ha brukt ordene «fargerik og gøyal» om meg selv i en date-annonse eller noe, betyr det at jeg er veldig tjukk, og har masse issues med meg selv. Det er jeg helt sikker på.

-Tilogmed Torben har lagt om kostholdet for å motivere meg, og DA tenker jeg han syns jeg er ganske tjukk!!!

-Bilbeltealarmen piper når jeg legger hånda i passasjersetet for å føle meg frem til mobilen.

-Når jeg ligger med minimalt klær i sengen, kan jeg kjenne at det gjør vondt innimellom en valk.

-Den korte, strethy kjolen jeg så så lekker ut i 2010 har blitt en trang topp istede.

(Hadde sååå lyst til å legge ut et bilde her nå av meg selv i denne situasjonen til morgenen idag, men vi får drøye det litt…)

-Når jeg er nydusja og tar på meg badekåpa, må jeg passe på å løfte puppa OVER der man strammer beltet, hvis ikke setter jeg boobsa fast mellom magen og badekåpebeltet.

-Jeg lurer på om man kan bli tjukk av å snuse på sjokolade.

Alle disse tankene raser i huet mitt når jeg er sugen på noe. Jeg har tydd til appelsiner den siste tiden, men ser at appelsin i store mengder ikke nødvendigvis er så fryktelig sunt. Det var visst noe med sukkeret i appelsinen som ikke var helt greit å trylle i seg. Rett skal jo være rett – appelsinjuice har jo fasen mer kalorier enn lettmelk..! Noen gode snacks-tips? (Nei, ikke «en håndfull nøtter». Det er ingenting som heter en håndfull i min verden. Jeg blir ikke mindre sugen av å spise 8 mandler og en valnøtt liksom. Noen andre tips til munche-mat? Kanskje jeg må dra til å kjøpe den lavkalori-geleèn min igjen, den kunne jeg faktisk spise 14 kilo av uten at det slo ut på noen vektnåler eller psyko-antenner…!) Takker for tips 🙂

LV – supporterfrue.com going down.

Bilrabalder.

Ah, for en dag. Da jeg satte meg bak rattet med søvnguffe på kinnet, la jeg merke til at veldig mange bilister blinket på meg. Jeg er kjent for å være litt…utålmodig bak rattet, så etter å ha fått Volvo-xcenonlys mitt i fleisen, og en senka Ford-faen satte de ulovlig rigga tåkelys-settet på meg, begynte jeg selvsagt å gneldre tilbake. Verbalt. Ingen hørte meg riktignok, men det er digg å få raserianfall inni bilen alene. Fra utsiden vil folk tro det er en rytmeboks. Anyway, jeg sklei inn i en busslomme og går foran bilen. Parklys. Går inn i bilen og setter trykker på noen knapper og vrir på en spake. Går foran bilen. Parklys. Går inn i bilen og vrir yttligere. Går foran bilen. Parklys. Går inn i bilen og sliter nesten av den jeeeevla spaken med knotter på – og en varsling kommer på ledskjermen. «WARNING! FRONT LIGHTS NOT ACTIVATED»

NÆÆÆÆ?! REALLY?

Jeg går pent og pyntelig (så elegant en flodhest i høye hæler og pms-humør kan skli inn i bilen) igjen og raser litt til før jeg ruller ned til hotellet mitt og kauker på hjelp. Min kollega Stian har over snittet peiling på bil og kan konstatere at den servicelampa som har ula og gått siden jeg bikka den magiske kilometergrensa, endelig skulle bli tatt på alvor. Når dagslyset kommer er jeg allerede på vei til AutoXL for at de skal kikke på frontlyktene mine. (!) Ja, også var det den servicen jeg skulle ha gjort da.

Jeg slo meg vrang i bilbutikken og higstet frem et «..men jeg har noen møter jeg må rekke, buhuu» og litt krokodilletårer og vips stod jeg med nøklene til en fancy Nissan Quaskahakakiai i hånda. Og så kom jeg på at det bare er to måneder til vi må bestille ny bil. For et sammentreff a gitt! Da får jeg testa litt.

Jeg satte meg bare på søsterhotellet vårt i Skien og inntok en bedre (!) lunsj med min kollega – som utrolig nok også har kommet på bedre tanker hva angår karbohydrater og kalorier:

Og mens vi satt der og telte kalorier sammen og høylydt proklamerte for hverandre hvor mye vi skulle sprekke på slankesmellen til helgen, så klarte jeg å bevare fatningen med et eller to rugsprø innabords. (Til helgen er det Vinterkonferansen 2015 i Stockholm – 2800 (av tilsammen 12.000 ansatte) Nordic Choicere møtes til fest. Og det er en VELDIG stor fest som går over mange dager. Utrolig moro, og nøye kalkulert slankesmell for Tor Eivind og meg. )

Så bar det tilbake til mitt eget hotell der jeg hadde enda et lunsjmøte – og da kom jeg heeelt ut av tellingen på kalorier. Riktignok skippet jeg den digge desserten, men min aldeles nydelige hovmester bøyde seg ned under serveringen og hvisket til meg…»-Vil du ha ripsen som er til pynt, Line Victoria..?»

12 kalorier til.

Og på vei hjem kjøpte jeg middag:

Livet mitt er jaggu spennende når jeg slanker meg.

Line Victoria

 

Sukkeravvenning. Jeg DØR!

Nyttårsforsettet mitt i år var som alle andre år (og mandager, den 1. hver måneder og alltid to uker før en begivenhet som innebærer trange kjoler – eller kjole generelt.) er å trene og spise meg ned i vekt.

Jeg har kosa meg max i 2014. Jeg gikk opp 8 (!) kilo bare i ferien min, og NEI – det var ikke vann som mange hevder å mene når jeg nevnte på oppgangen etter fire ukers sommerferie. Jeg regnet litt på det og fant ut at jeg i snitt fikk i meg 6000 kalorier for MYE hver dag gjennom hele sommeren. Synderen er alkoholholdig cider. (rusbrus)

 

Dere 30+`ere; husker dere denne? Denne fant jeg i en butikk og ble satt direkte tilbake til 14-tisstiden min der drømmen var å ha nok penger til å drikke seg full på denne – istedefor halvannenliterflasken med CB-øl.

Jeg er i overkant glad i alkohol når jeg koser meg til sjøs og ikke har ansvar bak rattet på båten. «-Det er jo ferie!» var unnskyldningen hver gang jeg poppa en halvliter iskald pærecider i solsteken. Rundt frokosttider. (!) Siden vi ikke har barn, ser jeg heller ikke problemet med å nyte alkohol alene med venner/familie på et svaberg i stekende sol, 24 grader i vannet og ferietid på svenskekysten. Jeg er ikke flau for å innrømme at jeg er en glad alkis i ferien. Til gjengjeld drikker jeg alkohol (mer enn et glass) kanskje en gang i måneden – og ALDRI i ukedager utenom ferier. (Pga jobb. Jeg hater å ikke være 100%.)

I jula fikk jeg plutselig motivasjonen jeg har lengtet etter. Jeg skal ta fatt! Så etter to helvettesuker med sukkeravvenning, så begynner jeg endelig å se lyset.

Jeg teller kalorier og kjører lavkarbo-mat. Det nærmeste karbo jeg har rørt er knekkebrød. Det mest usunne jeg har rørt denne tiden en helflaske portvin. (Jeg gikk på en smell tidlig i starten, da vi fikk et vennepar på besøk) Det det går mest av er appelsiner, kylling og erter/gulrot på hermetikkboks. (Jeg syns det faktisk er godt!)

Denne uka skal jeg egentlig begynne med trening. «Egentlig». Det finnes nemlig alltid unnskyldninger. Dere skjønner, på fredag reiser jeg på Vinterkonferansen 2015 i Stockholm som Stordalen har invitert 2500-2800 av sine ansatte på. Det er alltid årets høydepunkt i Nordic Choice Hotels – og det blir 5 dager med mat/fest/foredrag/middager/ogmerfestligheter. Her tror jeg nok jeg sprekker som en overmoden kvise på en utdatert pornoskuespillers nakne rumpe, er jeg redd.

En del av meg vurderer sterkt spisdegslank.no, en nettside som kommer hjem til meg med esker med preproduserte måltider porsjonspakket (ikke annonse for nettsiden!!) som jeg har hatt veldig suksess med tidligere. Da blir hvertfall alle måltidene planlagte og jeg kan ta med meg mat på jobb/reiser og slikt. Og jeg slipper lage de selv…!

Dessuten blir februar månede en crossfit-månede, da jeg skal teste ut Grenland Crossfit. DET gleder jeg meg veldig til, i grunn 🙂 Jeg har allerede testet det, og merker at det er noe for meg. Men jeg må gi det litt tid..!

Forresten, når man slanker seg så får man utrolig dårlig humor. Her er mitt søndagstips til bilturen med kjæresten, kompisen eller kollegaen.

——-I bilen:

(Slipp en fjert – sørg for at den er lydløs. Vær sikker på at den lukter skikkelig dritt)

Si HØYT med nærvøs stemme: 

-«Øy, faen – nå lukter det brent her asså? Gjør det det eller? Lukter det brent??»

Din kompis eller evt alle andre i bilen vil umiddelbart snuuuuse inn noen magadrag for å kjenne etter om Volvoen er i ferd med å ta fyr i 110 på E18 – og Vips;- så får du deg en gooood latter når de skjønner at de har snust inn rævpartikkelene dine.

 

NATTA!

Godt nyttår!

ARGH. Nytt år – nye muligheter. De siste månedene i 2014 var ikke noe bra bloggår. Igrunn syns jeg kanskje ikke 2014 generelt har vært et bra bloggår. Det har vært et mer «facebook-år» for min del, hoho. over 1,5 millioner visninger på facebookvideoene mine, noen vitser mer populære enn andre riktignok, men rett skal være rett, det har vært sykt gøy!

Heldigvis har jeg en mann som ikke er så sky av seg, og det er litt morsomt at han er veldig ufrivillig morsom.

Torben og jeg har forøvrig hatt et spennede år… la oss oppsummere litt med et bildedryss fra instagram…:

Du kan følge meg på instagram ved å trykke på denne røde setningen….

Noen høydepunkter må sies å være at vi kjøpte den deilige båten vår. Den har vi kost oss veldig i, og gleder oss enormt til en ny sesong i den. Klangla (nesten) ikke heller, det er jo hyggelig.

Jeg har også sendt en morsom melding til ei som satte veldig pris på det… Hun hadde sitti på et vorspiel og sagt at hun syns jeg var litt morsom. Riktignok elsket hun Gaute Ormåsen og Atle Pettersen høyere, men jeg var visst en god nr. 3. En på samme festen er en god venn av meg og han sendte meg en melding i smug og spurte om ikke jeg kunne sende henne en melding. Tror hun syns det var litt gøyalt. I hvertfall gjorde det MIN dag! 😀

 

 

Bård Georg, det ene marsvinet mitt har hatt et lite anfall av «tannkløe». Han gnagde rett og slett hull på nesa mi. I hele jula måtte jeg gå med et svært, væskende brannsår på nesetippen. Det tok laaaang tid å forklare at jeg hadde et marsvin som «nibbet i stykker nesetippen min mens vi lå og kosa og så på tv…» Dette bildet er fra rett etterpå…:

 

 

Dagen etter så det bare enda mer jævlig ut….:

 

…og så fikk jeg rue på det og da tok jeg aldri bilde av det for jeg så helt…maltraktert ut. Bård Georg lever fremdeles i uvisshet over hva slags senskader han har gitt nesetippen min. Det blir antageligvis et arr som aldri går bort.

Jeg har jo selvsagt begynt å trene igjen. Flere ganger har jeg tenkt at jeg må begynne. De rundene har jeg tusenvis av ganger i løpet av et år. «-Nå skal jeg!» Men jeg har ikke avlagt treningssenteret mer enn 3 besøk. Men Crossfit likte jeg. Kommer nok til å skrive et eget innlegg om det – for det kreves en viss …moderering av bannskap i det foreløbige utkastet.

2014 ble også året jeg måtte kjøpe TO (2) Macbooker. Takket være en idiot som ikke ville la mine ting være i fred. Sånn er det bare. Tusen takk Tryg Forsikring. Alltid der for meg 🙂

 

 

…mitt treningstøy er det merkelig nok ingen som stjeler. Eller bruker. Etter å ha gått igjennom arsenalet av treningsutstyr mistenker jeg meg selv for å være litt i overkant glad i oppmerksomhet på treningssenteret. Treningsklærnes fargevalg avslører hvertfall det:

 

 

 

La oss bryte opp med en vits!

 

Hotellet mitt (bildet over) har vært under en totalrenovering og stod klart IDAG! Det blir gøyale dager på jobb fremover 🙂

 

uææ….nå orker jeg ikke skrive mere, tenkte bare jeg skulle gi dere livstegn!

Stort kjøss til dere, og godt nyttår til alle dere fine som har besøkt bloggen eller følger meg i sosiale medier!

UNDER: Bilde av meg. Fullstendig uredigert. Har ikke endret verken lår, midje eller hake. Jeg har hørt det er så pupp-ulært.

 

Hva du vet..?

Ting du ikke visste eller ville vite om meg.

1. Ja, jeg sutter på tommelen. Gjort det i 28 år. Blir ikke ferdig med det. Knepper også på en gammel, slitt olabukse for å kunne sove og blir helt manisk om jeg drar fra den i en haug i senga med masse ubrettede bretter. La meg forklare:

Når jeg står opp blir som regel buksebretten liggende slik. Når jeg står på badet eller dusjer tenker jeg hele tiden på at jeg må rette den ut så jeg ikke tenker på alle de ubretta kneppene jeg kunne gjort. Ved et par anledninger plager det meg så mye at jeg må inn på soverommet og rette den ut eller slå håndflata/knyttneven i den og så kjøre ansiktet mitt ned i den før jeg pakker den sammen så den ikke «provoserer» meg. (Jeg gjør det i akkurat den rekkefølgen, spør bare de som kjenner meg)

Bildet over er bare feil-feil-feil…..

Slik må den se ut når jeg drar hjemmafra. Hvis jeg ikke har gjort det så kan jeg bli sittende å tenke på alle de ubretta brettene. Jeg har tilogmed måttet snu bilen og kjøre hjem for å rette ut buksebretten. Torben har tilogmed fått telefoner fra kontoret…»Kan du brette og pakke buksebretten?» bare for at jeg skal få fred.  Bare det å se på bildet over nå gjør at jeg blir litt ko-ko. Derfor er det godt å vite at buksa likker flatpakka på rett sted nå.

Da jeg flyttet sammen med Torben mente han at den måtte vaskes. Den ble etter noen måneders krangling slengt i vaskemaskinen. Da tror jeg nok det var minst 8 år siden sist den ble vasket. Det har hendt at Torben har gjemt den eller pakket den vekk, og jeg flipper helt ut. Litt fordi jeg vil ha den og kose med den, men også fordi jeg ikke vet åssen den er brettet og lagt bort. Da tenker jeg at den kanskje ligger krøllet inne alene på et kaldt sted og da dør jeg litt inni meg. Kjenner tilogmed pulsen stiger bare av å tenke på det.

Jeg har prøvd å tenke ut hvor buksa kommer fra. Utifra størrelsen og merket så tror jeg den er pappa sin. Jeg tror jeg rappet den for 12 år siden, jeg hadde en annen før det også men den den ble så slitt at den ble sånn fillete og myk, og funket ikke til formålet sitt lenger. Det MÅ være olabukse og IKKE stretch. Og jeg må være «kjent» med den. Jeg kan ikke låne en buksebrett hvis jeg ikke har med meg når jeg er ute og reiser. Jeg reiser vanligvis uten buksebretten da jeg faktisk har klart å venne meg av med det (på reise). Faktisk.

2. Jeg syns ordet MAGISK er det fineste jeg vet om. Det er noe fortyllende og varmt og spesielt med det ordet som gjør meg så glad.

3. Jeg vet ikke forskjellen på høyre og venstre. Det hjelper ikke hvor mange som prøver å lære meg det, eller dumme huskeregler, den eneste regelen som funker for meg er den jeg tilfeldighet lærte meg selv. ….Da jeg skulle ta førerkortet som 18-åring skrev jeg før oppkjøring en «V» på venstre hånd og en «H» på høyre hånd. Da kjørelæreren min så det på vei til trafikkstasjonen, skrek han at det måtte jeg bre se å fjerne eller kamuflere. Så jeg kamuflerte det ved å skrive en «i» og en «a» ved hver bokstav på hånda. Så istedefor å vite hvilken side som er venstre og høyre, så vet jeg jævlig godt at «iVi» er den venstre og «aHa» er den høyre. Så når jeg kjører bil så sier jeg høyt «IVI» og «AHA» når jeg blir bedt om å kjøre til Høyre eller venstre. Jeg løfter hendene litt fra rattet for å bevisttgjøre/synliggjøre for meg selv hvilken som er hvilken side.

4. Jeg er veldig opptatt av tenner. Jeg liker pene tenner. Jeg har dumpet fyrer fordi de ikke har noe pene tenner. De må passe til ansiktet, kan godt være skjeve – og det kan ikke mangle noe tenner. Jeg har selv blitt dumpet fordi jeg har (hatt) overbitt, så den syns jeg er fair.

Jeg har selv sett ut som en bardbarka gangster pga manglende tenner, dette var da jeg måtte operere ut en tann for å få plass til overbittet mitt da jeg hadde tannregulering på baksiden av tennene. Det er meg til aha. (Høyre) Ser du min manglende tann? Bare så det er sagt, jeg har ikke denne glippen lengre 🙂

5. Jeg må alltid lese på noe når jeg er på do. Før mobilen ble fast inventar i hånda mi i tide og utide (ja, jeg leser på den når jeg er på do…) så leste jeg på alt rundt meg. Finner/fant jeg ikke noe å lese på så ble det baksiden av tampongesken, dopapirposen eller på ovnen som ofte henger på siden. «Ei saa peitää, do not cover, får ej övertackas, nie przykrwac, må ikke tildekkes!» står det som oftest.

6. Jeg elsker klemmer. Det er det hyggeligste jeg vet. Hvertfall hvis det er noen jeg bryr meg om. Jeg kan noenganger like bedre å klemme og holde rundt noen istede for å prate. (tro det eller ei!) Det betyr ikke at jeg er forelsket eller noe i personen, det er bare sykt godt om bli klemt og klemme. Kyss i panna er også utroooolig koselig. Da blir jeg veldig øm i hjertet.

7. Det må være likt på begge sider. Får den ene foten massasje så må den andre få like mye. Klør jeg på den ene leggen så må den andre også bli klødd. Hvis ikke blir den andre siden lei seg.

8.Jeg var i maaaange år utrolig forelsket i en som spilte i den svenske såpeserien «Rederiet».  I serien het han Tony Sjøgren. Han så slik ut:

«-Men vent nå litt!» – tenker du. Jepp, da har vi sett det samme….:

Næmmen, er det ikke…? Nei, det er ikke samme personen. Men det forklarer kanskje endel.

Forøvrig var jeg så syklig opptatt av denne serien at jeg ringte til utenlandsopplysningen for å skaffe meg nummeret hans. Det viste seg å være vanskelig. Jeg husker min ekstreme forelskelse for denne svenske skuespilleren, jeg var helt oppslukt i både serien og han. Jeg hylskrek da han ble skutt og døde, syns det var det mest grusomme på denne jord. Faktisk husker jeg også at den gikk på mandager på TV 2, klokken halv 8. Fra Wikepedia kan man lese: Tony Sjögren skapte alltid trøbbel. I første sesongen oppdaget Elinor Dahlén at Tony var Reidar Dahléns uekte sønn med kjøkkentjenesten Gerd. Det fikk Elinor til å hoppe overbord, men hun så til at Tony fikk arvet hennes aksjer.

OMG! Ikke rart jeg var besatt at dette fantastiske plottet!

9. Da «Nissene på låven» kom rullende på skjermen (teaseren) trodde jeg at det var en reel realityserie. De oppfordret på teaseren å melde seg på. Det gjorde jeg. Først da 1.episode rullet over skjermen skjønte jeg at det hele var en parodi. Jeg var veldig flau over å ha sendt inn søknadssjemaet, og var i mange år (mens jeg var i tv-bransjen) redd for at det skulle bli brukt mot meg.

10. Jeg elsker lukten av bussene når de kjører forbi meg, lukten av bensin, lynol og sagmugg. Det siste oppdaget jeg etter at jeg fikk marsvin. Jeg tok meg selv i å kjøre ansiktet ned i den nye, freshe sagmuggen og snuuuuuuse inn lukta. Jeg kom på i ettertid at det kan hende det minner meg om pappa, og at det er derfor jeg liker lukta så godt. (Pappa bygger/pusser opp båter på fritiden)

11. Når jeg er tett i nesa så har jeg et eget triks som gjør at jeg får ut alt for å slippe å snufse hele tiden: Jeg pumper nesa full av otrivin menthol, lar det renne litt innover (bøyer hodet bakover) og så tar jeg en liten flik av dopapiret, tvinner den og kiler meg selv inni nesa. Når jeg da nyser så holder jeg papiret foran munn og nese, men munnen igjen. På den måten får jeg et VOLDSOMT trykk fra innsiden som blåser absolutt alt snørr (og sikkert hjernemasse) ut av hodet. Det er garantert ikke sunt, men fy fasen så digg det er.

12. Jeg har alltid vært opptatt av kunst. Dette bildet malte jeg på barneskolen:

Bildet fikk tittelen «Bollemus». Mamma og Pappa var veldig stolte av 8-åringen sin.

Nå orker jeg ikke utlevere meg selv mer.

Sånn. Da har jeg jaggu blogget idag også!

Syk, jeg?

Noenganger møter jeg folk som tror jeg er like gal i virkeligheten som jeg noenganger kan fremstå på blogg og facebook. Sannheten er riktignok ikke så langt unna, jeg har en ganske bisarr og spesiell humor. Jeg er nok en håndfull og styre i sosiale sammenhenger, både til glede (og forargelse) for mine sjefer og kollegaer. Sånn sett er det ganske morsomt å gå i møter, holde presentasjoner eller forhandlinger med kunder, når de muligens har en annen oppfatning av meg enn en «helt vanlig» salgssjef. Flere ganger har jeg entrèt relativt viktige møter og møtt med «-Fortell oss en vits da, Husby!» Jeg elsker det.

Jeg vet at kollegaene mine kan styre sin begeistring for mitt noenlunde sinnsyke humørsvingninger (som som oftest ligger i den positive oppsvingen). Jeg har tidligere referert til kollegaen min som skulle kjøre bil med meg i noen timer som høyt proklamerte at han ikke gledet seg så veldig til å tilbringe så lang tid med meg uten mulighet for pauser? Nuvel. Som regel er det de (i dette tillfellet HAN) som får unngjelde som værst. Det skal straffe seg å si noe slikt til meg. Så da vi skulle dele transportutgifter i forbindelse med et kundearrangement som betydde 4-5 timer i bil sammen, så passet jeg selvsagt på å fucke han opp litt ekstra før bilturen:

 

Det endte riktignok ikke med drap, men det var ikke langt unna. Vi kjørte sørøst-landet på kryss og tvers, og jeg tror det begynte å toppe seg for han da jeg fortalte at vi «bare måtte innom å hente muffinsane jeg hadde laget som jeg bare MÅTTE ha med meg» og vi måte kjøre tidenes rundtur innom hotellet mitt i Langesund før turen gikk videre til Arendal. Halveis til Arendal bikket det over for den ellers så stillferdige og balanserte direktøren som satt og tvinnet tommeltotter ved siden av meg mens jeg sang «Når jeg blir 66» med Wenche Myhre (karaokeversjonen).

-«Du e fan den einaste eg veit om som ligg konsekvent 15 kilometer under fartsgrensa med CRUISECONTROLL, din treige *?#$&.» (sagt med skarre-dialekt)

…og da ble jeg litt redd og måtte overlate rattet til han jeg plutselig mistenkte fikk en form for panikkanfall ved siden av meg. Og i samme slengen plukket vi opp kollegaer i nød, så med fullstappet bil og karaokemusikk på full guffe satt en nevrotisk siddis med klampen i bånn og humøret likeså.

En annen kollega, som tilfeldigvis også er min nærmeste nabo har også fått gjennomgå. Det er ikke så mye annet å si enn at jeg sørget for å la henne vite hva jeg hadde brukt kjøkkenvekta hennes til ETTER at hun hadde laget maten ferdig:

 

 

 

 

Da var det bare frem det «HAHAHAH»-trynet mitt da..:

 

Ok, så er jeg ganske full av faen. Tilogmed Torben blir gæærn av meg til tider, men det virker som han bare ser tvers igjennom den syke humoren min, og eleminerer det glatt vekk uten å kommentere det; dette var en meldingsutveksling vi hadde da det lyna og tordnet som fasen i forrige uke:

 

 

Ikke legg dere så mye opp i at han er lagret som «fyr fra ferja 3». Historien bak var at jeg var sur på han og degraderte han. Og så glemte jeg å endre det. Fremdeles glemt det i grunn. Og se hvor glad han er i meg etter at jeg har vist han et supertips som gjør at han også skal få lov til å spise taco til middag! Voksent.

 

Også har jeg tatt i bruk det nye treningstøyet mitt da. En gang. Gikk topptur til Vealøs med bonuslillesøstera mi…

 

Hun kan være relativt frekk i kjeften, den lille drittungen der…:

 

 

 

Mens jeg leiter frem bilder nå så fant jeg dette, tydelig at det ikke alle selfiene jeg tar som tåler dagens lys…

 

Nei, fy fasen. Nå ble dette blogginnlegget utrolig kjedelig mot slutten her. Jeg kaster inn håndkledet!

/Line Victoria, supporterfrue.com

 

 

Den med tannpirkerene….

Aaaaand here we go again. Denne gangen slet jeg med å komme til poenget uten å rote meg bort. Og fikk god hjelp til å rote meg vekk ved hjelp av marsvinet mitt Bård Georg. Jeg øver fremdeles på å lære meg på å bli en god vitseforteller, og det er skremmende at jeg i følge facebook-utregninger nå har nådd over 700 000 mennesker med vitsene mine. Det er bare helt….sykt. Takk..?!

Forhistorien….

Altså, jeg er i sjokk. Virkelig. Lite visste jeg at de to videosnuttene har foreløbig nådd et ekstremt høyt antall mennesker. Og ikke minst er jeg ydmyk. Ydmyk over at så mange kjenner seg igjen og gir meg tommelene opp. Og så all denne hyggelige oppmerksomheten da! Både i faceinboxen, mailen osv. Takk for alle vitser dere har sendt meg, men jeg har ikke mulighet til å lese alle, dere kan jo selv tenke dere hvilket sinnsykehus det hadde blitt i stua mi.

Forhistorien:  Den første videoen begynte faktisk som en «in your face» til en kollega av meg som mente at det var en sykt dårlig vits. Han lo ikke i det hele tatt. Hvorpå han også proklamerte HØYT da han slang seg inn i bilen vi skulle dele på vei hjem fra møte: «-JEG SER VIRKELIG IKKE  FREM TIL DENNE BILTUREN MED DEG, LINE!» Jeg kjente meg litt urettferdig behandlet. Vitser er alltid morsomme å dele i sosiale og hyggelige lag, men jeg har aldri vært spesielt flink til å videreformidle de. Noe han kanskje ser på som litt slitsomt i løpet av en 4 timers biltur.

Bilturen ble som du kanskje skjønner ganske stille og begredelig. Jeg tenkte lenge på hvordan jeg kunne motbevise han. Faktisk tenkte jeg så lenge og hardt at jeg sovnet. Han må vel ha trudd jeg fikk hjerneslag eller noe, for den bilturen var jeg jaggu lavmælt. Så kom jeg plutselig på at hvis jeg får 100 liker på den så kan jeg slå i skrivepulten hans med det og si at det var HAN som tok feil. I skrivende stund har jeg fått 20.000 likes tilsammen på videoene og et høyt antall mennesker har delt den til sin side, som igjen har også fått likes. Og noen har kanskje ledd uten å trykke liker?  I følge facebook-utregninginger så har langt over en halv million sett meg tvinge meg igjennom en vits (nesten) uten å komme til poenget.

Alt jeg faktisk vet med 100% sikkerhet, er at han tok feil. Vitsen er dritfunny og jeg har lyst til å koste på meg et bilde, dedikert spesielt til han:

(In your face)

Sånn ellers kan jeg også avsløre at jeg har møtt fremmede mennesker i jobben min idag, som har forlangt en vits av meg. Jeg skulle øve litt til kollegaene mine iforkant, men ble aldri ferdig. Hele vitsen bare druknet i noe som minner om et nervøst sammenbrudd før jeg i det hele tatt kom til poenget.  Surprised?

Forøvrig kan jeg melde om at Liverpool nå ligger (som vanlig) foran United på tabellen. Sånn, da gjorde jeg denne bloggposten litt fotballrelatert også.

 

 

Den med den lille mannen…

Asså, makan til tilbakemeldinger på den jeg la ut, den med haien. Jeg tenkte at jeg ikke klarte vente helt til fredag med det nydelige mørbrabiffen av en vits jeg fikk servert natt til lørdag. Men som med mange vitsefortellere i mitt kaliber, så var det dessverre andre årsaker til at vitsefortellingen min ble en smule … bah!

Det viser seg nemlig at det ikke er så lett å fortelle vitser når man har uromenter i nærmeste radius. Sånn kan det gå. Sorry at den ble litt lang, men jeg klippet så mye jeg klarte!